Ahleen Ellen

Klokka er halv fem om morgenen, vi har akkurat kommet tilbake fra en mislykket tur til terminalen i Qalqilia. Palestinere som bor på Vestbredden og jobber i Israel må stå opp grytidlig for å komme seg til terminalen, og så stå i en enorm kø for å komme inn i Israel. Først må man gjennom porten og inn i selve bygningen. Så lenge lyset over døra er grønt, er det om å gjøre å få flest mulig inn. Når det blir rødt er det full stopp, og det er umulig å vite hvor lenge man blir stående. Det første man møter når man kommer inn er en metalldetektor. Hva den skal være godt for er ikke lett å si, for det er ganske enkelt å skyve bagasjen sin gjennom gjerdet utenfor. Av og til sitter det en soldat i det lille betongrommet ved siden av, da kan det hende man må gå gjennom flere ganger, og køen kan bli stor. Andre ganger kan man gå rett gjennom. På den andre siden av metalldetektoren fortsetter køen, køordneren av metall ser ut til å være lagd for sauer eller kyr, ikke for mennesker. Hvor mange hundre mennesker det er plass til der inne vet jeg ikke, men man kan bli stående lenge å vente. Om vinteren er det iskaldt, og om sommeren alt for varmt. Det er lett å bli stresset, for på den andre siden står arbeidsgiverens bil og venter. Hvis du kommer for sent, er det mange som er interessert i jobben din. Køen fortsetter inn i nok en metalldetektor, denne gangen må bagasjen gjennomlyses, og man må vise gyldig innreisetillatelse. Soldatene sitter i skuddsikre glassbur, all kommunikasjon foregår gjennom høyttalere. Det metalliske ekkoet i det store rommet gjør ikke stemningen bedre, det er nok bare spurvene oppunder taket som trives her inne. Når man har kommet gjennom metalldetektoren og har vist papirene sine, kommer man til en ny kø, denne gangen til håndavtrykksleseren. Israel har tatt i bruk biometri for å få bedre kontroll over hvem som kommer inn, dette fører med seg nye problemer for palestinerne. Ett problem i denne terminalen er at den bare har fire lesere. Når flere tusen mennesker skal gjennom, sier det seg selv at det tar tid. Et annet problem er at de fleste av dem som jobber i Israel er bygningsarbeidere. Håndavtrykkene blir slitt, og det er vanlig at folk blir sendt tilbake med beskjed om å ta nye bilder, selv om alle papirer er i orden. Resultatet av alt dette er konstant usikkerhet, man kan aldri vite om man kommer seg på jobb eller ikke. Det var ikke bare oss som måtte dra hjem igjen i dag. På grunn av drapene i Yeshivaen i Jerusalem torsdag var terminalen stengt, og ingen kom seg på jobb. Søndag er ukas første arbeidsdag, og det er vanligvis ekstra stor pågang. Drapsmannen kom fra Jerusalem, folk her oppe forstår ikke hvorfor de skal sperres ute når de ikke hadde noe med drapene å gjøre. Hvor lenge terminalen blir stengt er det ingen som vet, folk må komme hver morgen klokka fire for å sjekke om den er åpen.