Ahleen Ellen

Abdallah, far til åtte, sitter ved siden av restene av det som inntil for to dager siden var forsamlingshuset i den lille landsbyen Arab ar-Rahmadin as-Shamali, like utenfor Qalqilia. Om tre måneder var det planlagt bryllup i huset, men den 12. mars kom den israelske hæren med en bulldoser. I tillegg til forsamlingshuset rev de et fjøs. I følge israelske myndigheter var husene ”ulovlige”, det vil si at de var satt opp uten byggetillatelse.

De siste ti årene har de tre familiene med til sammen 28 innbyggerne kjempet mot rivningsordre fra israelske myndigheter for å få beholde hjemmene sine. I 1948 flyktet bestefaren til Abdallah med familien sin fra Beersheva til områdene rundt Hebron, og i 1957 grunnla de landsbyen sin ved Qalqiliya.

Tretti år senere, i 1989, ble den israelske bosettingen Zufin etablert på en topp ovenfor landsbyen, og siden da har de tre familiene vært omringet av gjerdet som beskytter bosetterne. Familiene bor noen få meter fra porten til bosettingen. De får vann levert med traktor og strømmen kommer fra aggregat. På høyden ovenfor landsbyen ligger det en militærbase. Abdallah forteller at de aldri har hatt problemer med vold fra verken soldater eller bosettere, problemet er at israelske myndigheter vil fjerne dem fra hjemmet deres. Han tror ikke de ønsker å bygge noe på dette lille jordstykket, de er bare i veien, et forstyrrende element. - De vil bare ha oss vekk, men vi har ingen steder å dra, sier han. Familiene lever av dyra sine, de selger geite- og sauekjøtt og ost. De har høns, duer, esel, geiter og sauer. På vestsiden av landsbyen har de tilgang til en del beitemark, men østover er det umulig å bevege seg, for der ligger det flere hus som tilhører bosettingen, og det er satt opp et gjerde som stenger dem ute. Landsbyen har fire barn i skolealder, før kunne de gå gjennom olivenlundene til skolen i nabolandsbyen Jayyous, men etter at muren ble bygd er de nødt til å gå langs en sterkt trafikkert vei til en landsby som ligger omtrent tre kilometer unna.

Gibrin, Abdallahs yngste sønn, foran restene av fjøset den israelske hæren rev i mars. Foto: Scott Smith

Nihaya er 20 år. Sammen med foreldrene, fire brødre og en søster bor hun på vestsiden av muren som skiller innbyggerne i landsbyen Jayyous fra jorda deres. Familien er den eneste i Jayyous som har havnet på ”feil” side, og de har spesielle tillatelser til å gå inn i landsbyen. Porten de har tillatelse til å gå igjennom er bare åpen tre ganger om dagen, i ett kvarter. De to søstrene er nesten aldri utenfor huset, for faren vil ikke la dem bli kontrollert av soldatene. Av og til følger de moren til sykehuset i Nablus, der hun får kreftbehandling regelmessig. Familien har bodd her i omtrent 20 år, siden slutten av 1980-tallet. Opprinnelig kommer de fra Bir Saba, men måtte flykte til Vestbredden i 1948. Israelske myndigheter anser ikke huset som lovlig, fordi de ikke har byggetillatelse. Derfor har den israelske hæren ødelagt huset flere ganger, familien har bygget det opp igjen, men det har ikke særlig høy standard. Når det regner, drypper det gjennom blikktaket, kjøkkenet er bare en grop i bakken, og de har ikke strøm. Vannet kommer fra Jayyous, ledningen er trukket av Røde Kors. Innenfor den lille inngjerdingen har de sauer, geiter, esel, hest, duer, kaniner, høns. De baker brød ute, på vedfyrt ovn. Hvis noen blir akutt syke her når porten er stengt, er det tre kilometer å gå til nærmeste utgang, sjekkpunktet ved utgangen til den israelske bosettingen Zufin. Å ta seg gjennom det kuperte terrenget i mørket er både farlig og vanskelig, selv for en frisk person. Nihaya forteller at for to uker siden, da hun skulle sove, ble hun stukket i hodet av en skorpion. ”Det gikk heldigvis bra, jeg var bare dårlig en liten stund. Men hva skulle jeg gjort hvis jeg hadde blitt bitt av en slange? Jeg kunne dødd. Jeg er ikke redd for soldater og bosettere, men jeg er redd for at noen i familien skal bli syke på natta og dø fordi vi ikke kan komme til sykehus”.

Vi er på besøk på to av Jayyous’ tre klesfabrikker. Den største fabrikken åpnet i 1987, og er finansiert og drevet av en av de rikere familiene i landsbyen. Denne familien eier også en litt mindre fabrikk. 24 kvinner jobber her, både gifte og ugifte, til sammen gir de tre fabrikkene jobb til omtrent 50 kvinner. Stoff og mønstre fraktes hit fra Israel, de ferdige klærne kan du se i klesbutikker i Israel. Kvinnene ler av hvor dyre plaggene er i Israel, ett plagg kan koste mange ganger en dagslønn. Fram til muren kom var fabrikkene trygge og lønnsomme bedrifter som hjalp både kvinner med forsørgeransvar og jenter som trengte penger til å studere. Den minste fabrikken har seks ansatte, og er eid av en israeler. Den har bare vært åpen et halvt år, men den produserer mye, og kvaliteten er høy, så jentene her håper de er sikret nok arbeid framover. På én dag produserer de mellom 250 og 500 plagg, avhengig av hvor kompliserte de er å sy. Klærne de lager er typisk Tel Aviv-mote, jentene forteller at de også bruker klærne selv noen ganger, som regel i bryllup eller på fester for kvinner.

Etter at muren ble bygget i 2003, og 75% av landbruksjorda i Jayyous ble isolert på den andre siden, har arbeidsledigheten økt betraktelig. Alternative inntektskilder har blitt viktigere, blant annet klesfabrikkene. Huda Bayada, daglig leder på den største fabrikken, regner med at fabrikken er hovedinntektskilde for omtrent 50 familier. Den er åpen åtte timer hver dag, seks dager i uka, men mange jobber deltid fordi de har store familier hjemme, og ofte er det ikke lenger nok å gjøre til at alle kan jobbe så mye de vil. Kvinnene tjener 40 shekel om dagen, dvs ca. 60 kroner. Bayada forteller at med muren økte problemene med å frakte stoffene og de ferdige klærne fram og tilbake mellom Palestina og Israel. For å få klærne gjennom alle sperringene og kontrollpostene har de blitt avhengige av mange fordyrende mellomledd, og fortjenesten har gått kraftig ned. Uforutsigbarheten muren skaper gjør det også vanskeligere å overholde avtaler om leveringstid. Familien som eier fabrikken er en av mange som har land isolert på den andre siden av muren, og de har dermed mistet inntekter fra jordbruket også. - På grunn av de store økonomiske problemene her er det vanskeligere å videreføre den solidariteten vi hadde her før, det er rett og slett ikke nok ressurser til å hjelpe de fattigste slik vi pleide, avslutter Bayada.

Vi er i Azzoun Atme, en landsby som ligger rett ved siden av bosettingen Sha’are Tikva. Av hensyn til bosettingen er landsbyen omringet av et gjerde. Alle innganger er sperret, og den eneste veien inn og ut er gjennom et israelsk sjekkpunkt. Det er åpent mellom klokka 05.00 og 22.00, så hvis noen blir syke eller skal føde om natten er det opp til soldatene på vakt om de får slippe ut eller ikke. I desember ble to barn født på dette sjekkpunktet. Ingen palestinere uten spesiell tillatelse slipper inn i landsbyen, og det var så vidt vi slapp inn i dag. Det tar omtrent en halvtime å gå fra sjekkpunktet til landsbyen, de siste dagene har vært ekstremt varme, så når vi får tilbud om å sitte på med en grønnsaksbil sier vi selvfølgelig ikke nei. Grønnsakshandler Ibrahim kjører oss til hovedgata, der får vi vann og litt skygge mens han kjøper erter av en bonde. Etter en stund drar vi videre til den andre enden av landsbyen. På den andre siden av gjerdet som omringer Azzoun Atme går en av de mange veiene bare israelskregistrerte biler har lov å kjøre på. Først skjønner vi ikke hva han skal der, men så forstår vi. Noen har klippet hull i gjerdet. Han rygger bilen opp mot åpningen, på den andre siden står en annen bil klar. De laster alle grønnsakene over i den andre bilen, sjåføren forteller at han selger dem i Israel. Det er vanskelig for palestinske bønder å få solgt produktene sine, så dette hullet i gjerdet er viktig for mange og det er stor trafikk. Israelske myndigheter planlegger å bygge en mur rundt denne landsbyen også, da blir denne utveien borte.

Terminalen i Qalqilia ble åpnet igjen i går, så vi dro dit i dag morges. Klokka fire var det nesten ingen der, og den første timen gikk relativt greit. Når soldatene av en eller annen grunn vil stoppe flyten inn i terminalen, stopper de svingdøra og skrur over på rødt lys. Mellom klokka fire og fem skjedde det tre ganger, de to første bare noen minutter, den siste i ti minutter. Hvis tunnellen inn til selve bygningen er full, er det forståelig at de holder igjen folk så ingen blir skadet. Men når det ikke er et eneste menneske i tunnellen er det vanskelig å se noen god grunn til å stoppe køen utenfor. Fram til tjue over fem sto køen stort sett stille, så begynte lyset å skifte fram og tilbake mellom grønt og rødt, noen ganger var det bare grønt i noen sekunder, andre ganger i et par minutter. Etter en stund ble folk irritert, og plutselig gikk køsystemet i oppløsning. Alle løp fram mot porten og begynte å presse. En palestiner ringte oss fra den andre siden og fortalte at det var nesten tomt inne i terminalen, utenfor sto hundrevis av mennesker og ventet på å slippe inn. Fra klokka fire til klokka halv åtte ble det røde lyset slått på 27 ganger, forrige uke skjedde det bare fire ganger, og da var det omtrent dobbelt så mange mennesker som skulle gjennom. Alle som bor i denne delen av Vestbredden og jobber i Israel må gjennom denne terminalen. Noen har tillatelse til å sove i Israel fire netter i uka, men de fleste må gjennom hver eneste dag for å komme på jobb.

Klokka er halv fem om morgenen, vi har akkurat kommet tilbake fra en mislykket tur til terminalen i Qalqilia. Palestinere som bor på Vestbredden og jobber i Israel må stå opp grytidlig for å komme seg til terminalen, og så stå i en enorm kø for å komme inn i Israel. Først må man gjennom porten og inn i selve bygningen. Så lenge lyset over døra er grønt, er det om å gjøre å få flest mulig inn. Når det blir rødt er det full stopp, og det er umulig å vite hvor lenge man blir stående. Det første man møter når man kommer inn er en metalldetektor. Hva den skal være godt for er ikke lett å si, for det er ganske enkelt å skyve bagasjen sin gjennom gjerdet utenfor. Av og til sitter det en soldat i det lille betongrommet ved siden av, da kan det hende man må gå gjennom flere ganger, og køen kan bli stor. Andre ganger kan man gå rett gjennom. På den andre siden av metalldetektoren fortsetter køen, køordneren av metall ser ut til å være lagd for sauer eller kyr, ikke for mennesker. Hvor mange hundre mennesker det er plass til der inne vet jeg ikke, men man kan bli stående lenge å vente. Om vinteren er det iskaldt, og om sommeren alt for varmt. Det er lett å bli stresset, for på den andre siden står arbeidsgiverens bil og venter. Hvis du kommer for sent, er det mange som er interessert i jobben din. Køen fortsetter inn i nok en metalldetektor, denne gangen må bagasjen gjennomlyses, og man må vise gyldig innreisetillatelse. Soldatene sitter i skuddsikre glassbur, all kommunikasjon foregår gjennom høyttalere. Det metalliske ekkoet i det store rommet gjør ikke stemningen bedre, det er nok bare spurvene oppunder taket som trives her inne. Når man har kommet gjennom metalldetektoren og har vist papirene sine, kommer man til en ny kø, denne gangen til håndavtrykksleseren. Israel har tatt i bruk biometri for å få bedre kontroll over hvem som kommer inn, dette fører med seg nye problemer for palestinerne. Ett problem i denne terminalen er at den bare har fire lesere. Når flere tusen mennesker skal gjennom, sier det seg selv at det tar tid. Et annet problem er at de fleste av dem som jobber i Israel er bygningsarbeidere. Håndavtrykkene blir slitt, og det er vanlig at folk blir sendt tilbake med beskjed om å ta nye bilder, selv om alle papirer er i orden. Resultatet av alt dette er konstant usikkerhet, man kan aldri vite om man kommer seg på jobb eller ikke. Det var ikke bare oss som måtte dra hjem igjen i dag. På grunn av drapene i Yeshivaen i Jerusalem torsdag var terminalen stengt, og ingen kom seg på jobb. Søndag er ukas første arbeidsdag, og det er vanligvis ekstra stor pågang. Drapsmannen kom fra Jerusalem, folk her oppe forstår ikke hvorfor de skal sperres ute når de ikke hadde noe med drapene å gjøre. Hvor lenge terminalen blir stengt er det ingen som vet, folk må komme hver morgen klokka fire for å sjekke om den er åpen.